Hopp til innhold

Asså. Dere kjenner følelsen. Sola skinner, dere har fått god frokost og det er EGENTLIG helt likegyldig at det er mandag for dere er bare i godt humør og gleder dere til å ta fatt på arbeidsoppgavene som venter. Jeg GLEDET meg skikkelig, for i dag skulle jeg lage nye filmer for å markedsføre våre fantastiske hjernetrimleker som jeg liker bare SÅÅÅ godt!

Men asså, da måtte jeg ikke ha slike kollegaer som jeg har da.

Først går Ludvik hen og utlyser en GI VEKK konkurranse på vår Facebook-side. Hva har gamlingen på VÅR FACEBOOKside å gjøre, lissom? Sa jeg ikke at han er snart senil? Det er MIN jobb!

Så, for å toppe dagen, står jeg klar til å være modell og kamera, klapp, ACTION - jeg jobber og jobber i flere minutter, så kommer denne klovnen er en miljøarbeider og selvfølgelig MÅ ødelegge opptaket!

En blåmandag før lunsj. På en tirsdag. Jeg tror jeg må gå legge meg litt nedpå.

Asså. Nå i helga var det årets myndespesial på Hadeland, jeg hadde gledet meg SÅÅ mye til å dra dit! Firmatur og greier, ikke sant. Men så er det alltid noen som må ødelegge. Alltid en ansatt som må skeie ut eller skjemme seg ut. Eller begge deler. Skjønner disse folka ikke at de skjemmer ut hele arbeidsplassen sin, asså?

Jeg har jobbet fra morgen til kveld, stått på stand så både de korte beina mine og ryggen min verker, men hva gjør han? Ja, han bestemmer seg for å ha en fest. På rommet vårt. Midt på natta. Til slutt måtte jeg ta grep og sette fylliken i fengsel, for dette går ikke an. Jeg kan ikke stå på stand med mørke ringer under øya fordi noen har ødelagt skjønnhetssøvnen min!

Jeg har fått tilbakemelding om at det kan se ut som om jeg ikke liker jobben min. Det beklager jeg på det sterkeste. Det er helt feil. Jeg liker jobben min.

Jeg er bare ikke så veldig glad i å jobbe.

Eller. Jeg er glad i å jobbe, men jeg får ikke alltid gjort ting på min måte. Jeg liker veldig godt å rydde i rekvisita eller i papirsøppel, men ofte opplever jeg at begeistringen over en perfekt utført jobb, spesielt fra hun tobeinte kollegaen, uteblir. I stedet for å gi meg et reelt kjøttstykke som lønn for strevet når hele papirsamlingen (OK, da. Halve. Men det er sant!) ligger strødd over kontoret, eller for å fortygge teipen, så blir hun ikke så veldig glad for det. Merkelig.

Men nå i det siste har jeg fått lov til å hjelpe til med en viktig ting, nemlig testing av nye produkter. Lagersjefen Ludvik liker ikke helt det, en gammel gubbe liker sjelden endringer, ikke sant, men som PR-pike må jeg jo vite hva jeg selger.

DETTE, folkens, DET er saker! Jeg bare ELSKER dem!

Altså, jeg lurer på en ting. Når er egentlig pensjonsalder for hunder? Det er bare rimelig at man kan gå av med AFP når man er åtte år gammel veteran, men når bør man EGENTLIG få beskjed om at nok er nok?

Vår lagersjef har gjort en strålende jobb i mange år. MEN.

Nå er han mer enn ti år. Nå har han en tendens til å sitte i buret (altså på kontoret sitt) og gneldre for seg selv. Ser ikke sjefen at fyren er snart dement? Gudene vet hvor lenge han klarer å holde styr på lageret.

Det kommer ikke til å bli pent når det kommer ut. Men jeg har i hvertfall sagt ifra.

Jaja. Det kunne jo ikke holde i lengden - det er jo begrenset hvor godt en kan gjemme seg for å slippe å jobbe på jobben og bare sove i stedet for... Direktøren måtte jo sladre - så nå mener hu kjæ... menneskedama at jeg skal bruke den ekstra tiden jeg har på å SKRIVE BLOGG!!!

HAR DU HØRT NOE SÅ FREKT!

Jeg liksom, skal bli sånn derre rosa sminkedokke. Det kan de bare drømme om. Bare vent og se.