Hopp til innhold

Asså. Jeg må få sagt det først som sist. Jeg ER IKKE en SCHNAUZER! Jeg har ikke noe imot schnauzere, Gudbevaremegvel, de er jo nesten en terrier, ikke sant. Jeg har hørt det før - noen tror til og med at jeg en BLANDING mellom schnauzer og dachs!

Jeg er en CESKY TERRIER! Men som en ekte terrier blir jeg raskt sint og raskt blid igjen. Så jeg bryr meg egentlig ikke så mye. Poenget er at en jeg har utlyst en konkurranse og folk skulle gjette hvilken rase jeg er. Vi skal nemlig ha stand på DOG4ALL neste uke og jeg ville gjøre folk glad. Jeg liker å gjøre folk glad. For da gir de meg godbiter. Vinn-vinn, ikke sant.

Så da har jeg gått gjennom alle svarene og lagt inn i vårt lotteriverktøy. For jeg skal i hvertfall ikke ha på meg å utlyse konkurranser og så ikke dele ut premien, sånn som noen av de andre ikke-fullt-så-ikke-rosabloggere gjør. DET ville tatt seg ut!

And the winner is:

Ta kontakt med oss på post@houseofdogs.no for å få tilsendt premien. Og dere andre? Dette er nesten enda morsommere, dere! Alle som har svart riktig får 50 kr i rabatt hvis dere kjøper for mer enn 500 kr på vår stand på Dogs4all.

P.S. Husk å ha mobilen klar med ditt innlegg med riktig svar postet før fristen gikk ut i dag!

Asså. I går var jeg virkelig døden nær! VIRKELIG. Jeg var jo ganske pjusk dagen før, og da fikk jeg ligge i senga til de tobeinte. Det er nemlig det man får lov til når man er syk.

Men så ville jeg ikke stå opp. Jeg følte meg ikke så veldig bra. Jeg følte meg faktisk ikke bra i det hele tatt. Jeg trodde jeg skulle dø. Noe de tobeinte skjønte siden jeg ikke ville spise mat. For det skjer jo omtrent like ofte som mennesker klarer å lande på månen, ikke sant.

Jeg følte bare for å grave meg ned og dø.

Problemet med dette er at man havner som regel hos veterinæren. Jeg også. Og så fant vi ut at jeg har våteksem og at jeg har FRYKTELIG vondt og et GRUSOMT sår, og så fikk jeg en sprøyte og så husker jeg ikke så mye mer før jeg våknet litt fyllesyk, barbert naken og fortsatt med vondt.

(men asså, det går bedre i dag, men ikke si det til de tobeinte, for da mister man visse privilegier).

MEN SÅ! Det var jubileumskvelden for Terrierklubben i går også, og jeg var sikker på at jeg hadde en viktig rolle der. Jeg tror jeg ble invitert til å holde et foredrag. Det er jo aldri greit å avlyse i siste liten, men da jeg kom dit - jeg drar ikke fra mine plikter selv om jeg er FRYKTELIG syk - så var heldigvis Grethe Bergendahl der og steppet inn for meg! Hun var gøy å høre på, men egentlig måtte jeg bare sove for å få tilbake kreftene igjen. Det er DOGS4ALL neste helg folkens, og jeg må JOBBE!

P.S. Bildene fra veterinærbesøket ble sensurert vekk av den tobeinte i frykt for at de litt særte sjeler kunne bli skremt vekk fra bloggen min. Asså, tåler de tobeinte ingenting, liksom?

Asså. Jeg er litt syk. Men det jeg skal ikke skrive om. Jeg ligger her i senga med den idiotiske parabolantennen og UTAD syns jeg veldig synd på meg selv. (Ja, det er synd på meg. Veldig mye. Nei, jeg får ikke mer mat av den grunn).

Cesky terrier er jo en kjent grublerase, så jeg bruker tiden effektivt, selv om det kanskje ikke ser slik ut. 

Jeg tenkte mest på hvordan verden har endret seg og hvordan behovene til de tobeinte endrer seg siden de trenger disse perfekte øyevipper og har manglende evne til å tisse uten at vannet renner. Ikke sant, det er milevis fra å jakte på mammuter og sanke bær for å overleve. MILEVIS!

Jeg har lest om han Maslow og den pyramiden han laget over alle disse behovene de tobeinte er (men han glemte falske kroppsdeler, da). Vi hunder er litt enklere, men likevel er det faktisk ingen - INGEN - som har satt våre behov i system på samme måte som han Maslow gjorde. Det er fint å ha det sortert, ikke sant.

Så, i stedet for å kritisere denne forglemmelsen i psykologiens historie, har jeg bestemt meg å endre på dette. Da kan dere vær så god, se, beundre og lære dette.

P.S. Psychology today ringte meg og vil ha intervju. Jeg skal tenke på det.

(Lurer på om det er innenfor å be om noe å spise som lønn for strevet?)

Asså. Går det an å ha slik uflaks? I går kunne jeg faktisk bli kvitt to av våre ansatte, men det gikk ikke så bra. Altså, jeg ønsker ingen død eller fordervelse (stort sett), men det hadde ikke skadet om vi var litt færre om maten. Jeg tror ikke vi hadde merket noe særlig at enkelte forsvant fra ansattlista, for deres arbeidsinnsats kan måles i mikrosekunder. Aller millimeter. Eventuelt i milliliter. Så sånt sett ville det kun vært emosjonell skade for de tobeinte, og de kommer seg vel. Etterhvert.

Men i går har faktisk to av mine kollegaer rømt fra jobben. Ikke skulket, men de har rett og slett bestemt seg for å finne seg noe annet å gjøre. Jeg sa ikke noe til den tobeinte, men så ringte dessverre naboen og sa at det løp to store hunder utenfor hagen hennes. Altså, da er det lett å legge sammen to og to, til og med for tobeinte. To løse store hunder må jo være disse to kålhodene som manglet her. De er ikke i stand til noe mer utspekulert enn å løpe rundt som noen løsgjengere i nabolaget slik at alle får sett dem.

Så de kom faktisk tilbake, og ganske raskt også. Jeg skulle ha ant ugler i mosen, de pakket nemlig ikke med seg sin skreppe! Det er som en treåring som prøver å rømme hjemmefra, ikke sant, etter tre minutter husker de ikke at det var faktisk DE som valgte å forlate oss frivillig, men tvert imot skyldte de på de TOBEINTE for å forlate dem! 

Asså. Du skjønner hva jeg har å stri med på jobben nå, gjør du ikke?

 

Asså. Når de tobente dør. Eller skader seg og havner hos veterinæren sin - hvem skal da sørge for at jeg får den maten jeg trenger for å opprettholde min fullslanke fasong? De er jo ganske skrøpelige disse vesnene - det har jeg sett på tv fra et sted som kalles midtøsten (er det Østfold?), der faller de jo som fluer.

JEG er jo forsikra hos Agria, men de har ikke noe matforsikring (utrolig nok!). (HØRER DERE AGRIA??!). Derfor har jeg tatt ansvar og laget noe som passer til alle oss som er hjemme når de tobente soser rundt og kanskje hopper under nærmeste buss.

JEG har derfor laget et helt genialt hjelpemiddel som sørger for at ingen hund, fisk, ilder, drage, dinosaur, esel eller til nød katt trenger å sitte sulten hjemme alene! Sjekk ut dette, da! Ække jeg genial??! Du får et i pakken når du bestiller hos oss - eller så kan du få på DOGS4ALL om du kommer innom og gir meg ma... hilser på oss!Kort i tilfelle man blir syk og dyret sitter alene hjemme

Asså. Jeg har tenkt litt. Jeg har rett og slett grublet litt. Det er ikke noen hemmelighet at jeg tilhører den grublende rase, og selv om jeg stort sett ikke har tid til å sitte stille og gruble like mye som gamlingen Ludvik, grubler jeg litt også. Spesielt når det kommer til mat.

Så. Maten før i tida ble ikke servert i matskål på stua, så vidt husker jeg fra historietimene. Før i tiden måtte hundene faktisk ut og jakte maten. Jeg kan IKKE forestille meg hvor slitsomt DET måtte være! Ikke lett å opprettholde den fullslanke figuren om du skal løpe etter mus og gnagere og småfugler hele dagen, det skal være sikkert! Jeg vet jo, for jeg løper etter kråker og skjærer en del. Men ikke så mye at jeg blir tynn, gudbevaremegvel. Det er bare for gøy.

På søndag var vi på noe som heter Lure Coursing. Du vil ikke tro hva de får til - de klarer å få mine søsken til å løpe etter plastikk! Og det skal liksom etterligne jakten. Gud, jeg vet ikke, jeg trodde ikke de tobeinte var særlig smarte, men jeg må innrømme at når de får så mange hunder til å løpe etter en plastbit, så må jeg nok revurdere det. Ellers så er mine søsken litt mindre begavet, det er også godt mulig, og det hadde ikke overrasket meg. Matvett har de ikke mye av.

JEG hadde i hvertfall ikke anstrengt en tå for å løpe etter en plastpose. Gi meg en stek i enden av snora, SÅ kan jeg vurdere det!

Asså. Dere kan være glade for at dere har en blogg å lese nå, for det var jammen på hengende håret i dag!

Jeg var ute i hagen i lunsjpausen i dag, gjorde mine (viktige) ting, ikke sant, sammen med de andre ansatte. Og SÅ PLUTSELIG!

Plutselig var jeg på andre siden av gjerdet! Hos naboen! Gud, så spennende! De har to hunder også, skjønner du. En stooor valp, en rottweiler, det er jo ekstra spennende, det!

Men så etterhvert oppdaget jeg at alle mine kollegaer var borte, de gikk tilbake på jobben. Og så var det ikke noen valp hos naboen heller, den var også borte. Og så satt jeg der helt plutselig, helt alene og forlatt.

Jeg var KIDNAPPET! DET er jeg sikker på!

Jeg er jo litt V.I.P. og litt kjent person også, nesten kjendis, kan man vel si, i dag er jo alle med blogg en kjendis og en influenser, så DET er jeg også. Så man man vel EGENTLIG  si at en kjendis og influenser ble kidnappet i dag. '

Hvilket drama!

Og så ropte den tobeinte på  meg, og ropte og ropte, og jeg KUNNE IKKE komme tilbake! Det er ganske ensomt å være kidnappet. Men jeg gråt ikke, det er ikke min stil. Jeg bærer min tunge skjebne med stil. Jeg sier ikke et pip uansett hvor mye de torturerer meg (bare de ikke tar fra meg maten, da, DA gråter jeg ganske mye).

Men heldigvis har jeg trent de tobeinte godt, etterhvert kom de med sin DELTA-tropp og REDDET meg! Det var virkelig ikke noe hyggelig, dette. Pass dere, det kan bli deg neste gang!

Her kan du det aktuelle opptaket fra redningen. Ser du hvor lettet jeg ble?

Asså. Jeg beklager så meget til mine mange lesere at jeg ikke har skrevet på en stund. Sjefen var heller ikke så veldig blid, men det er noe helt annet. Det er DERE jeg bryr meg om (først og fremst fordi dere FORSTÅR meg, noe jeg ikke kan si om sjefen).

Dere må ikke tro at jeg har ligget på latsiden, for det har jeg ikke gjort. Jeg har tvert imot vært KREATIV. Jeg har hatt WORKSHOP. Jeg har tegnet og klistret gule lapper, slik jeg har sett de tobeinte å gjøre. Litt usikker på hva det er godt for, men det er da litt gøy å rive dem i stykker etterpå.

Men hva har jeg kommer fram til? Ja. Jeg har kommet fram til at vi har for lite ting i butikken vår som handler om meg. For vi har et hav av klær til de slanke og langbeinte kollegaene mine (kom igjen, bare si det høyt, det er greit, jeg vet at du hater de slanke og langbeinte kollegaene like mye som jeg jeg - JÄVLAR!). Jeg har riktignok vært modell for noen klær vi har, men det er ikke det samme som at ting er LAGET for meg.

Så nå har jeg tatt saken i egne poter! Se hva jeg har laget! Kult, hæ?

Nå kan alle hunder også ha sin familie på veggen, ikke bare de tobeinte.

Asså. Jeg har hørt om dette før. Folk drar på spa eller farger håret, får seg nye klær og alt skal være så veldig bra for en. Du får bedre selvfølelse og kan gå ut på byen og alle deilige hannkjønn faller for dine føtter etter en slik "Bli ny dag".

Vel.

Jeg startet med spa. Ikke frivillig, gudbevaremegvel, men de tobeinte bestemte at jeg skulle bades. Siden jeg akkurat da hadde kommet inn etter å ha vært på vakt i den demilitariserte sonen en god stund, så var det først ganske behagelig med varmt bad. Men jeg har på INGEN måte ønsket meg sjampo, balsam og slike godluktene ting. Det kan umulig være bra for huden!

Og så kom to ting som VIRKELIG ødela dagen for meg. Først så kom gamlingen stolt med eskene som DHL-budet leverte til oss. Nye varer. Javel. DET er jo ikke noe rart. Men så tok han ut nye VINTERUNIFORMER til oss! Gud, jeg som hater å være modell!

(Men om jeg skal si det selv, så tar jeg meg EKSTREMT godt ut i denne, ikke sant?)

Så kom vi til det aller verste. Ny frisyre. Jeg HATER virkelig å bli frisert. Jeg er jo en guttejente og jeg LIKER IKKE å fjolle! Jeg vil være en tøffing. En fullslank røff sort tøffing. Så slike "Bli ny dager" kan de virkelig spare meg for!

P.S. Jeg lurer på om Bli ny dagen skulle være belønningen for at jeg klarte å stjele HELE fulle matskålen til miljøarbeideren Henry og rakk å spise den før de tobeinte rakk å gå ned til postkassa og tilbake (det var VIRKELIG raskt gjort, asså, er skikkelig stolt!), men så gikk det opp for meg at de liker IKKE at jeg stjeler mat. Det er så destruktivt å ødelegge tiltakslysten til andre, og det er ikke pent gjort å straffe hunder for det!

Asså, jeg skjønner at jeg må forklare et slikt påstand, for det kan bli misforstått. Det blir antakelig misforstått.

I helga jobbet vi på stand. På min favoritt-plass, på fabrikken til Vom&Hundemat. Er det ETT sted i verden hvor jeg definitivt ønsker meg å dra på ekskursjon (med smaksprøver, selvsagt), er det HER. Men så viste det seg - igjen - at det ble ikke noen ekskursjon, for ikke å snakke om smaksprøver. De kunne jeg bare drømme om (jeg så for meg en HEL kylling, hmmm, nå begynner jeg å sikle bare ved tanken), som vanlig.

Så i stedet for å gå langs produksjonsmaskinene og rydde for alt som faller ned rundt omkring (jeg ser for meg at de som jobber der vasser i vom og diverse annet snadder!!) måtte jeg jobbe. Og passe bilen.

Fordelen med det er at man har tid til å tenke. Man går gjennom flere tankefaser. Først er man sint. Og skuffet. Og tenker på hevnen. Hvordan vil den svi. Hvordan skal den straffe alle som skaper kroppspress. Medier. Kardashians. Plastiske kirurger. Og så videre. Da håper man at hevnen blir ILLE.

Det var DA jeg forsto hva jeg måtte gjøre. Jeg må skaffe meg burka. Det sier seg jo helt selv! Det er riktignok blitt et lite populært plagg, men jeg skal jobbe for å snu på den trenden! For hvilket annet plagg er bedre egnet til å avskaffe kroppspress? HÆÆ?!!

Her har man faktisk en VELDIG BILLIG løsning på et stort problem i hele den vestlige verden! I burka ser du faktisk IKKE feit ut. Rumpa di (ørene, magen, puppene, you name it, stryk hva som passer) må jo være helt fantastisk under der, ikke sant? Som bonus sparer du massevis av penger på frisøren! Dette må da kalles vinn-vinn-vinn situasjon!!

Jeg vil gjerne ha en lilla, prikkete burka for meg selv. Vi starter der. Så må jeg finne på et litt mer fjongt navn til plagget, lage markedsstrategi, finne leverandører, og vips - så er jeg rik. Bare vent. Tipper at alle plastiske kirurger og alle frisører i hele verden vil hate meg!